black is not sad, black is poetry
vi hadde tre morsome, hyggelige og flinke lærlinger på besøk som lærte oss litt om programmet photoshop.
oppgaven gikk ut på at vi skulle ta flere bilder av oss selv. vi brukte et kamerastativ som vi satte i fokus til der vi ville ta bilde. vi tok så forskjellige bilder med samme bakgrunn, men vi er på forskjellig sted på hvert bilde!
her kommer det morsome! vi skulle "sette alle bildene sammen" altså klippe ut oss selv og plassere oss inn i et annet bilde der det alt var en av oss. på denne måten ser vi at det er samme bilde, men nå ser vi alle de forskjellige plassene vi tok bilde i.
 |
| nikon D60. auto. stativ |
her er det hovedsakelig 4 forskjellige bilder av meg og et bakgrunnsbilde. jeg klipte ut meg selv ifra et bilde og satte det sammen i dette bilde, i tillegg så har hver del lavere opasitet, så det blir et slørete utrykk.
 |
| nikon D60. auto. stativ |
jo, man tar først og redigerer inn de 4 første, i de riktige posisjonene, så lagrer man dette bilde. man så åpner dette bilde i photoshop igjen, nå skal vi gjøre det samme igjen, men vi har bildene litt utenfor den orginale posisjonen slik et vi ser det er fler. (NB! her må man være nøye for at bilde skal bli bra) Her er ogsa opasiteten forandret, det er fordi vi igjen ser at alle 8 bildene går inni hverandre men samtidlig er alene.
denne lille serien på to bilder symboliserer angst og frykt. bilde en har vi tenkende bilder som overtenker på det meste, men i midten har vi et sted inni oss med avslappet og balanserte tanker. bilde to viser oss hvordan klaustrofobi kan føles som, det er trangt og man føler ikke det er noen utvei. disse bildene er inspirert av dagens ungdoms tanker, hvordan vi føler oss i forhold til alt skolearbeidet og vi føler oss fanget i alle valgene innenfor hvilke høyere utdanning vi burde satse på. det er ofte en klaustrofobisk følelse vi ikke ser noen ende på.
på grunn av inspirasjonen så har jeg valgt og kalle denne lille serien for " Black is not sad, black is poetry"
